Norsk navneskikk

Det er nødvendig å ha god kjennskap til norsk navneskikk gjennom tidene for å kunne drive med slektsgransking i Norge.

Norske etternavn: Det aller viktigste prinspippet man må være oppmerksom på er at arvede slektsnavn var ikke i bruk, annet enn helt unntaksvis: borgerskapet i byene og embedsmenn med familier. De aller fleste nordmenn var gårdbrukere, og brukte et tredelt navnesystem:

  • Fornavn: alle fornavn
  • Patronymikon: Olsdatter, Sveinsson, Nilsen osv, som viser farens fornavn
  • Gårdsnavn: navnet på gården hvor man er født eller bor – dette endret seg ettersom folk flyttet, men er det navnet som best kan brukes for å finne opphav og aner
Navn tre ledd Veøy ministerialbok 1833

Eksempel på treleddete navn – døpte i Veøy 1833

Patronymikon

Merk at patronymikon er avhengig av kjønn, og at kvinner aldri hadde mannlig patronym.

  • Larsson (norrønt, norsk, islandsk, svensk) sønn av Lars
  • Larsen (dansk, Norsk bokmål fra rundt 1800)
  • Larss. (vanlig forkortelse i kildene)
  • Larsdóttir (norrønt, islandsk) datter av Lars
  • Larsdotter (norsk, svensk)
  • Larsdatter (dansk, norsk bokmål etter ca 1800)
  • Larsdtr (vanlig forkortelse som dekker alle tre former)

Noen begreper

  • Fornavn: alle fornavn. (Til forskjell fra i USA og en del andre land er “ekstra fornavn” ikke egentlig mellomnavn i Norge; et mellomnavn er enten et patronym eller et ekstra etternavn f eks fra morens slekt.)
  • Patronymikon: et beskrivende navn som viser fornavnet til personens far
  • Slektsnavn: et nedarvet etternavn som normalt arves fra far til barn, og som kan brukes til å følge en agnatisk (mannlig) linje bakover, felles navn for hele familien. I Norge kunne man også arve slektsnavn fra mor.
  • Etternavn: et etternavn brukes av personer og deres familier, og arves normalt fra en av foreldrene. Etternavn kan være et slektsnavn, et tidligere gårdsnavn, et stivnet patronym eller andre varianter og kom i bruk gjennom Navneloven av 1923.
  • Gårdsnavn: en “adresse” som forteller hvilken gård en person var fra og bodde på. Over 90 % av Norges befolkning bodde på landet/på gård i 1801 (basert på Folketellingen 1801)
  • Stivnet patronym: Et tidligere patronym (mannlig form, -sen eller -son) brukt av en familie som etternavn
  • Juridisk navn: Før Navneloven i 1923 var døpenavnet, alle fornavn, personenes egentlige navn, mens patronym og gårdsnavn er beskrivende navn. Etter 1923 er både fornavn, eventuelle mellomnavn og etternavn det juridiske navnet.
  • Pikenavn/gift navn: Dette var ikke norsk skikk, og norske kvinner bar sitt eget navn uavhengig av hvem de var gift med. Kvinner med arvede slektsnavn brukte dette også etter ekteskap. Alle folk med gårdsnavn endret gårdsnavn når de flyttet, både kvinner og menn. Først fra omkring 1900 kom denne skikken fra kontinentet med at hele familien brukte familiefarens navn, og navneloven i 1923 foreskrev Navneloven at gifte kvinner skulle bruke ektemannens etternavn som sitt. Denne regelen gjaldt til 1965, da det ble valgfritt.

Datoer og tidsperioder

  • før ca 1850: tradisjonelt system med fornavn, patronym og gårdsnavn for de fleste
  • 1850-1923: overgangsperiode: gradvis endring som startet i byene mot å anvende arvet etternavn – i slektsgranskingen må vi i denne perioden vise forsiktighet og skjønn for å finne variantene og mest mulig korrekte navn, særlig for alle som flyttet fra landsbygda til byene
  • 1923-1965: Den norske Navneloven: alle skulle ha et etternavn. Barn skulle bruke farens navn, og kvinner skulle bruke ektemannens navn
  • 1965: Kvinner kunne velge hvilket navn de ville bruke som gift og barn kunne få enten fars etternavn eller mors etternavn, typisk er å bruke begge, med det ene som mellomnavn
  • 2003: Dagens navnelov trådte i kraft

Rødven

Unntak for gårdsnavn:

Det fins bare noen få grupper som ikke brukte gårdsnavn:

  • Familier med arvede slektsnavn, typisk immigranter til Norge 1500-1800 fra Holland, Tyskland, Danmark, prester, embedsmenn (totalt bare noen få prosent av befolkningen)
  • Noen nordnorske fiskerfamilier som bodde på små bruk uten egne gårdsnavn
  • Reisende/Romani
  • Håndverkere og deres familier som kanskje bodde på et sted i kortere tid, og andre arbeidere som levde av å reise fra gård til gård for å finne arbeid

Men jeg finner ikke gårdsnavn i kildene?

Gårdsnavnet er ofte implisitt (inneforstått) slik som patronymer kan være. Alle visste at om man snakket om Ingrid Sollien, betydde det at hun bodde på Sollien, og om man nevnte henne som Ingrid Knutsdotter viste det at hun var datter av Knut. Noen ganger brukte folk det ene, noen ganger det andre, avhengig av sammenhengen. Typiske dåpsoppføringer lister gjerne opp barnet med bare fornavn(ene), deretter faren med fornavn og patronym, og så moren med fornavn, patronym og felles gårdsnavn til slutt.

Men hvor finner jeg gårdsnavnet, da?

I folketellingene (1801, 1865, 1900), er familiene ført opp under gården hvor de bor, med fornavn og patronymikon i navnefeltene i skjema. Der finner man gårdsnavnet på toppen av skjemaet, siden hver side er sortert etter gård. Gårdsnavnet er implisitt.

Under er et eksempel fra Folketellingen 1865, i Vestre Slidre. Familiemedlemmene står oppført med fornavn og patronym, og gårdsnavnet fins under “gard”, her er navnet Berge.

Navn gard FT1865

I 1900-tellingen har sønnen Ole tatt over gården, og han og kona er ført med fornavn og gårdsnavn, mens ungene er ført med fornavn og patronym.

Navn gard FT1900

I kirkebøkenes føring av dåp, ekteskap og begravelse kan gårdsnavnet finnes enten under “adresse” eller sammen med fornavn og (mest sannsynlig) patronym.

Under er et eksempel fra en liste over ekteskap (Fron, Ministerialbok nr. 4, Ekteviede 1846). Brud og brudgom står med bare fornavn. Så under “adresse” fins gårdsnavnene, og patronym er inneforstått fra listen over brud og brudgoms far. Vitnene/forloverne står med enten fornavn + patronym + gårdsnavn, eller fornavn + gårdsnavn.

Navn implisitt

Norske etternavn i dag

I 1923 da alle måtte velge seg et arvet etternavn, var det noen typiske mønstre: Folk i byene valgte vanligvis et patronym fra sin far eller farfar. Stivnede patronym var i bruk som etternavn i Danmark fra rundt 1800 og ble ansett som mer moderne og urbane. Noen begynte bruke disse gradvis fra rundt 1850 og utover. På landsbygda valgte de fleste familier gårdsnavnet som sitt etternavn. For de som hadde en lang historie på samme gård/sted, var gårdsnavnet allerede i bruk på lignende måte som slektsnavn, og sterkt knyttet til folks identitet.

For norske etternavn i bruk i dag (navn med utenlandsk opprinnelse holdt utenfor) så er mellom 65 og 70 % av disse tidligere gårdsnavn som Berg, Ås, Li og Lund. Rundt 30 % bruker stivnede patronym som Olsen, Hansen og Johansen. Blant de topp 50 mest brukte etternavn finner vi hovedsaklig stivnede patronym, se SSB.

Tendensen i dag er at familier ofte velger det sjeldneste etternavnet som felles etternavn og navn for sine barn. Dermed er navn som Olsen og Hansen på tilbakegang.

Stavemåter

I dag oppfatter vi Sigurd, Sivert, Sjur og Syver som forskjellige navn. Opprinnelig var disse bare varianter av et navn, alle utledet av Sigurd (norrønt Sigurðr), og den varianten og uttalen som ble brukt var avhengig av lokal dialekt og tradisjon.

Om man har lyst til å lære mer om dette emnet generelt, bør man lese navneetymologi. Et grundig navneleksikon er nødvendig.

Fast stavemåte er en moderne oppfinnelse, og for navn i originalkilder fra før ca 1900 må vi være oppmerksomme på at det ikke er personene selv som skriver navnet sitt; de sa det høyt, og presten eller embedsmannen skrev det ned – på den måten de oppfattet det. Derfor kan samme navns stavemåte variere mye fra kilde til kilde for samme person. Jon, Joen, John kunne god være samme person.

Normering

Språknormering er faktisk et universitetsfag, og det viser seg at nesten alle forfattere av bygdebøker bruker normaliserte stavemåter for navn, basert på lokal praksis i området. I praksis betyr dette at det er lurt å bruke standard normalisert stavemåte som hovedmåte når man skal sammenligne slektsdata med andre.

Hvorfor burde jeg skrive navnet annerledes enn det jeg finner i en kilde?

Kildene ble ikke nedtegnet av personene de gjaldt; de ble nedskrevet av prester og embedsmenn, som ofte var danske eller hadde sin utdannelse fra København – og skrev dansk. Stavemåten ble valgt av hvem det nå var som skrev navnet, og ikke personen selv.

Den samme personen kunne i forskjellige kilder fra Sogn og Fjordane være ført som:

  • Sivert
  • Syver
  • Siur
  • Sjur

Den normaliserte versjonen i dette tilfellet ville være Sjur: dette er formen av navnet som folk i området brukte, og det er fortsatt et populært navn i dag. I andre områder kunne andre varianter være den som ble brukt.

Dette betyr at for denne familien i Sogn så bør man føre “Sjur” som fornavn, “Sjursson” eller “Sjursdotter” som patronym, og gårdsnavn i “etternavn” -feltet som vanlig. Den faktiske stavemåten fra kirkebøkene, folketellingene eller skifter bør så føres eksakt som i kildene for hver hendelse, når vi beskriver hver kilde.

Navnefeltene i slektsprogrammet bør ha:

  • opprinnelig navn ved fødsel
  • normert stavemåte

Når det gjelder hvilken navneform som er best, så er det viktig med lokalkunnskap. Bruk lokale bygdebøker, historiebøker og hør med lokale slektsforskere.

Gårdsnavn bør normalt staves i normert form, typisk slik de brukes i Oluf Rygh: Norske gaardnavne. Noen familier som i dag bruker et gårdsnavn som etternavn bruker en annen stavemåte, og det er natulig at disse føres med den faktiske stavemåten de valgte, for familiemedlemmer født etter 1850-1923, avhengig av hvilke kilder som finnes for staveformen.

Noen vanlige misforståelser

“Mine aner skiftet navn”

Nei – de ble referert til ved et annet gårdsnavn fordi de flyttet (adresse), eller de valgte et etternavn da de emigrerte til et land med arvede slektsnavn (som USA)

“Folka som skrev i kirkebøkene kunne ikke stave rett”

Nei – fast stavemåte fantes ikke, rettskriving er en svært moderne oppfinnelse. De fleste nordmenn kunne ikke lese og skrive, og når de sa navnet sitt var det opp til presten eller embedsmannen å skrive det ned slik de oppfattet det. Det ble store individuelle forskjeller og preferanser. Derfor kan samme person stå med mange varianter av navnet i de forskjellige kildene gjennom et liv, avhengig av hvem som førte opp navnet i kilden.

Hvordan føre navn i slektsprogram – les mer.

Hvordan føre navn i FTDNA-kontoen – les mer.

Hvilke FTDNA-prosjekter er det anbefalt å være medlem av – les mer.

 

 

Comments are closed