Norske fornavn

I Norge har vi hatt sterke tradisjoner for hvilket navn barnet skal få. Oppkalling etter slekten har vært viktig, etter fastsatte mønster. Norske fornavn kan derfor til en viss grad brukes i slektsforskningen, for å sannsynliggjøre teorier.

I praksis var det få fornavn i bruk i befolkningen fram til 1800-tallet.

Fornavnet var hovednavnet til personen, patronymikon og gårdsnavn kom i tillegg. Et eventuelt ekte nedarvet slektsnavn var også regnet som del av hovednavnet, men gjaldt få deler av befolkningen.

  • Fornavn: alle fornavn.
  • Patronymikon: et beskrivende navn som viser fornavnet til personens far
  • Slektsnavn: et nedarvet etternavn som normalt arves fra far til barn, og som kan brukes til å følge en agnatisk (mannlig) linje bakover, felles navn for hele familien. I Norge kunne man også arve slektsnavn fra mor.
  • Gårdsnavn: en “adresse” som forteller hvilken gård en person var fra og bodde på. Over 90 % av Norges befolkning bodde på landet/på gård i 1801 (basert på Folketellingen 1801)

Først på 1800-tallet ble det mer vanlig å ha flere fornavn enn ett. Skikken med å gi barn flere fornavn kom fra embetsstanden og kontinental skikk.

Oppkallingsregler

Over 90 % av Norges befolkning i 1801 var bønder og gårdbrukere, og de fleste fulgte et fastsatt mønster for oppkalling.

  • Eldste sønn fikk navnet til farfar
  • Nest eldste sønn fikk navnet til morfar

Viktig: Dette ble byttet om dersom foreldreparet overtok morens gård, for navnet følger garden!

  • Eldste datter fikk navnet til farmor
  • Nest eldste datter fikk navnet til mormor
  • De neste barna fikk gjerne navn fra oldeforeldrene

Unntak som brøt inn i det faste mønsteret

  • Dersom en mor døde i barsel ville en datter født få navnet til moren
  • En enkemann vil gi sin førstefødte datter i nytt ekteskap navnet til avdøde kone
  • En enke vil gi sin førstefødte sønn i nytt ekteskap navnet til sin avdøde ektemann

Det fantes også tilfeller av andre brudd med mønsteret:

  • Oppkalling etter en viktig person i samfunnet, f eks presten
  • Innflytelse fra embedsfamilier med mer europeiske og moderne sammensatte navn

Navneoppkallingsreglene ble gradvis slakket på utover 1800-tallet, og ettersom folk flyttet inn til byene eller emigrerte. Det varierte også ofte mellom landsdeler og sosialt sjikt i hvilken grad skikken ble fulgt.

Norrøne fornavn

I vikingtiden, ca 800-1300,var språket norrønt («gammelnorsk») og navn hadde bestemte mønstre.

Toleddete navn

Det var vanlig å danne fornavn av to ledd, som kunne settes sammen ganske fritt og danne nye navn. Det siste leddet fortalte ofte om det var et jente- eller guttenavn. Mange av disse navnene har overlevd fram til i dag. For stavemåter, varianter og utvikling fram til i dag, se kildelitteraturen.

Eksempler:

  • Gunnhild
  • Ragnhild
  • Torhild
  • Arnhild
  • Astrid
  • Sigrid
  • Ingrid
  • Ingmar
  • Bjartmar
  • Sigurd
  • Arnulf
  • Toralf
  • Torgrim

Kortformer av norrøne navn

  • Hild
  • Liv
  • Tora
  • Tor
  • Arne
  • Alf

Fornavn basert på kallenavn og egenskaper

  • Kyrre
  • Sverre

Fornavn med røtter til urnordisk (ca 200-500 tallet)

  • Olav – forkortet fra urnordisk *anulaiBaR
  • Einar – forkortet fra urnordisk *aginaWarijaR

Kristne – europeisk-kontinentale fornavn

Med kristendommens inntog kom også en del nye navn med bibelsk og jødisk opphav. Andre europeisk-kontinentale fornavn ble også populære, gjerne gjennom helgenene.

  • Marit – fra Margarita
  • Berte – fra Birgitta
  • Hans og Jens – begge fra Johannes
  • Nils – fra Nikolaus
  • Per, Peder – fra Peter

Lær mer om fornavn

SSBs sider med navnestatistikk

Kruken 2013. Norsk personnamnleksikon

Norsk namnelag om fornavn

Behind the name – engelskspråklig internasjonalt navneleksikon med navnenes opprinnelse og betydning

 

Ministerialbok Gloppen 1699

Comments are closed