I Norge har vi hatt sterke tradisjoner for hvilket navn barnet skal få. Oppkalling etter slekten har vært viktig, etter fastsatte mønster. Norske fornavn kan derfor til en viss grad brukes i slektsforskningen, for å sannsynliggjøre teorier.
I praksis var det få fornavn i bruk i befolkningen fram til 1800-tallet.
Fornavnet var hovednavnet til personen, patronymikon og gårdsnavn kom i tillegg. Et eventuelt ekte nedarvet slektsnavn var også regnet som del av hovednavnet, men gjaldt få deler av befolkningen.
- Fornavn: alle fornavn.
- Patronymikon: et beskrivende navn som viser fornavnet til personens far
- Slektsnavn: et nedarvet etternavn som normalt arves fra far til barn, og som kan brukes til å følge en agnatisk (mannlig) linje bakover, felles navn for hele familien. I Norge kunne man også arve slektsnavn fra mor.
- Gårdsnavn: en “adresse” som forteller hvilken gård en person var fra og bodde på. Over 90 % av Norges befolkning bodde på landet/på gård i 1801 (basert på Folketellingen 1801)
Først på 1800-tallet ble det mer vanlig å ha flere fornavn enn ett. Skikken med å gi barn flere fornavn kom fra embetsstanden og kontinental skikk.
Oppkallingsregler
Over 90 % av Norges befolkning i 1801 var bønder og gårdbrukere, og de fleste fulgte et fastsatt mønster for oppkalling.
- Eldste sønn fikk navnet til farfar
- Nest eldste sønn fikk navnet til morfar
Viktig: Dette ble byttet om dersom foreldreparet overtok morens gård, for navnet følger garden!
- Eldste datter fikk navnet til farmor
- Nest eldste datter fikk navnet til mormor
- De neste barna fikk gjerne navn fra oldeforeldrene
Unntak som brøt inn i det faste mønsteret
- Dersom en mor døde i barsel ville en datter født få navnet til moren
- En enkemann vil gi sin førstefødte datter i nytt ekteskap navnet til avdøde kone
- En enke vil gi sin førstefødte sønn i nytt ekteskap navnet til sin avdøde ektemann
Det fantes også tilfeller av andre brudd med mønsteret:
- Oppkalling etter en viktig person i samfunnet, f eks presten
- Innflytelse fra embedsfamilier med mer europeiske og moderne sammensatte navn
Navneoppkallingsreglene ble gradvis slakket på utover 1800-tallet, og ettersom folk flyttet inn til byene eller emigrerte. Det varierte også ofte mellom landsdeler og sosialt sjikt i hvilken grad skikken ble fulgt.
Norrøne fornavn
I vikingtiden, ca 800-1300,var språket norrønt (“gammelnorsk”) og navn hadde bestemte mønstre.
Toleddete navn
Det var vanlig å danne fornavn av to ledd, som kunne settes sammen ganske fritt og danne nye navn. Det siste leddet fortalte ofte om det var et jente- eller guttenavn. Mange av disse navnene har overlevd fram til i dag. For stavemåter, varianter og utvikling fram til i dag, se kildelitteraturen.
Eksempler:
- Gunnhild
- Ragnhild
- Torhild
- Arnhild
- Astrid
- Sigrid
- Ingrid
- Ingmar
- Bjartmar
- Sigurd
- Arnulf
- Toralf
- Torgrim
Kortformer av norrøne navn
- Hild
- Liv
- Tora
- Tor
- Arne
- Alf
Fornavn basert på kallenavn og egenskaper
- Kyrre
- Sverre
Fornavn med røtter til urnordisk (ca 200-500 tallet)
- Olav – forkortet fra urnordisk *anulaiBaR
- Einar – forkortet fra urnordisk *aginaWarijaR
Kristne – europeisk-kontinentale fornavn
Med kristendommens inntog kom også en del nye navn med bibelsk og jødisk opphav. Andre europeisk-kontinentale fornavn ble også populære, gjerne gjennom helgenene.
- Marit – fra Margarita
- Berte – fra Birgitta
- Hans og Jens – begge fra Johannes
- Nils – fra Nikolaus
- Per, Peder – fra Peter
Lær mer om fornavn
SSBs sider med navnestatistikk
Kruken 2013. Norsk personnamnleksikon
Norsk namnelag om fornavn
Behind the name – engelskspråklig internasjonalt navneleksikon med navnenes opprinnelse og betydning