H mt-haplogruppe

mt-haplogruppe H er den vanligste i Europa, om omfatter omtrent halvparten av befolkningen. H er en av dattergruppene til mt-haplogruppe HV som også har dattergruppen V. H og dens svært mange undergrupper ser ut til å ha vunnet terreng i Europa i nyere tid, i takt med jordbrukets utbredelse.

Se også Eupedia der flere av kartene på siden her er fra

mt-hg H

H er altså svært vanlig, men inneholder svært mange undergrupper. Noen av disse igjen er sjeldne, og som oftest kreves en Full Sequence-test for å finne ut hvilken man tilhører. Phylotree har et oppdatert tre over alle undergruppene for H og HV.

De to desidert største gruppene er H1 med utallige undergrupper, og H3.

mtDNA-H1-H3-map Eupedia 2013

H5 har også stor utbredelse.

mtDNA-H5-map Eupedia 2013

I Norge

Også i Norge tilhører omkring 50 % mt-haplogruppe H. De vanligste undergruppene er H1 med svært mange undergrupper, H2, H3, H4, H5 og H6. Vi har også en del sjeldnere undergrupper som H13, H31, H39, H49 og H64.

Arkeologisk DNA

Det fins noen funn av mt-haplogruppe H som kan være opptil 10 000 år gamle, men med usikker datering. Både i Østerrike, Tyskland, Moravia og Portugal er det funn av H datert til rundt 5000 f Kr. H3 er funnet i Syria, datert 6800-6000 f Kr. Ellers er det ofte ikke gjort omfattende nok analyser til å plassere disse gamle funnene i undergrupper.

Forskning

Om man har testet gjennom FTDNA, anbefales at man er medlem av H-prosjektene FTDNA der man kan få hjelp til å bli plassert i riktig undergruppe.

Ottoni (2010) har studert utbredelsen av H1 blant tuareg-befolkningen i Nord-Afrika.

Beckstead (2009) har funnet ut at mennesker med mt-haplogruppe H har større sjanse for å klare seg i perioder med sult. Dette kan kanskje være grunnen til at den er så utbredt over hele Europa.

Undergrupper av H

Det fins svært mange undergrupper av mt-haplogruppe H, og vanligvis er en FMS (Full Sequence) test nødvendig for å finne ut hvilken man tilhører. H-prosjektene kan også hjelpe, spesielt om man har uvanlige SNPs i HVR1 og HVR2. Om man bare har tatt en HVR1 eller HVR1+2 er det lurt å se gjennom phylotree-siden fordi mange av de definerende SNPs fins i disse områdene. Noen har HVR1+2 likt eller nesten helt likt CRS (referanseverdiene) som er svært vanlig for mange europeere, og da har man ofte tusenvis av treff også. Da er en FMS eneste mulighet for å finne videre gruppering innenfor H.

  • H1 sies å være forholdsvis vanlig i Norge, og mange nordmenn tilhører denne. H1 har også svært mange undergrupper, og medlemskap i H1-genome project anbefales.
  • H2 har flere undergrupper
  • H5 er vanlig i Kaukasus, men fins mange steder i Europa
  • H13 sies å være vanlig i Kaukasus, og det er flere nordmenn som tilhører denne

Eksempelhistorier

En slektsgransker fra Sunnmøre fikk en DNA-test av en amerikansk slektning, som var mest interessert i hans farslinje, men la til en mtDNA-test (HVR1) på den Y-DNA37 som ble bestilt. Morslinjen viste seg å tilhøre H, og gikk tilbake til Ingeleiv Larsdatter Giskemo som bodde på Sjøholt/Ørskog. Dette var en HVR1-test, den enkleste. Når man tilhører H gir denne vanligvis altfor mange treff til at det er nyttig for slektstreet.

Et av de andre medlemmene i Norgesprosjektet som hadde testet Y-DNA så på resultatsidene til Norgesprosjektet at hans morslinje var der allerede; han hadde også Ingeleiv på Giskemo som direkte ane i morslinje. Slektsgranskingen viste at de to var sjumenninger gjennom direkte morslinje.

Den andre personen bestilte også en HVR1-test, og etter noen uker kom svaret: De to er identiske, med samme mutasjon på 16519. Noen måneder etter dukket det opp enda en tester med direkte morslinje tilbake til samme stammor, og også med identiske HVR1-resultater. Treff på en HVR1 test vil vanligvis bare indikere at man har felles stammor mer enn tusen år tilbake. Men i dette tilfelle viser treffet, fordi det er kombinert med tradisjonell slektsgransking, at en morslinje over syv generasjoner er sannsynliggjort gjennom en enkel mtDNA-test.

En match på HVR1 alene med 16519 kan egentlig ikke fortelle noe særlig annet enn at man har felles ane i løpet av de siste 40-50 tusen år. Men når slektsforskningen viser at dette er korrekt linje, og vi vet at morslinjer og dermed mtDNA er noe sikrere enn Y-DNA, så kan denne linjen ansees for sannsynliggjort, om ikke absolutt verifisert.

Comments are closed.