Når ikke alt er som man tror …

Av Trond Bækkevold

Tidligere publisert i Tjukke Slekta 2-3, 2011. Revidert utgave 21.04.2012

Moderne teknologi har gitt oss muligheter til å løse slektsfloker som tidligere har syntes uløselige, men det skal ikke legges skjul på at det kan oppstå nye problemer i kjølvannet av bruk av DNA-teknologi. Dette er en historie om en slik hendelse.

Under arbeidet med en slektsbok på min mors side, kom jeg i kontakt med denne problemstillingen. På bakgrunn av suksessen med å finne fram på min farslinje, tenkte jeg at det kunne være aktuelt å prøve det samme på min mors farslinje for å kunne løse mysteriet med hvilken Henrik Mortensen som var den aktuelle som stamfar til Siljubergslekta i Elverum og om de kunne knyttes til den skogsfinske Liitiäinenslekta som det av mange tidligere var hevdet. Jeg gjorde avtale med min fetter på morssida som på papiret hadde en ren mannslinje tilbake til Siljubergslekta. Y-DNA-testen ble utført i februar 2011, og resultatet kom i april 2011. Ettersom Siljubergslekta ble antatt å være av ren finsk avstamning på mannssida, ville man forvente at resultatet ville bli en av de vanligste finske haplogruppene (N1c eller I1). Stor var overraskelsen da det viste seg at haplogruppa var R1a. I dette tilfellet typisk norsk.

Emil Uthus

Emil Uthus – R1a

Når man får uventede resultat på DNA-testen kan det ha flere forklaringer. Den mest opplagte er jo at slektsforskningen er feil. Nå er Uthus- og Siljubergslekta ganske gjennomforsket av flere slektsforskere, så den muligheten kunne med all rimelighet utelukkes. Den andre muligheten var at R1a faktisk var riktig for denne familien. Så lenge man bare har én test så kan jo ikke det utelukkes. Imidlertid fantes det tester som gikk tilbake til den forventede Henrik Mortensen som kom ut med N1c, så enten var ikke Siljubergslekta av samme opprinnelse eller så måtte det ha oppstått en såkalt NPE (Non-paternity event). Det vil si et tilfelle der den som ble oppgitt som far ikke var den virkelige faren.

En måte å finne ut dette på ville være å teste en annen linje som hadde utgangspunkt i den samme farslinja som min fetter. For å gjøre en lang historie kort, så fantes ingen andre testkandidater på min fetters linje før vi kom tilbake til vår felles oldefars brødre. En mannslinjeetterkommer etter en av min oldefars brødre sa seg villig til å ta testen, og dette testresultatet forelå i juni 2011, dessverre etter at den tidligere nevnte slektsboka gikk i trykken. Imidlertid var delresultatene som forelå før boka gikk i trykken så entydige at det var fullt mulig å dra konklusjonen før de komplette resultatene forelå. Oldefars bror kom ut med haplogruppe N, sannsynligvis N1c, noe som ble bekreftet etterpå. Det måtte altså foreligge en NPE i oldefars generasjon eller senere. Dette kom som en overraskelse på meg, men det burde det ved nærmere ettertanke ikke gjort.

Familiemyten

Allerede i 1998 hadde jeg under et besøk hos min grandtante Sigrid blitt fortalt at min oldefar Emil egentlig ikke var sønn av sin far, men av ”en fremstående svenske med blått blod”. Den gang fant jeg historien både lite troverdig, men også litt ubehagelig. Jeg følte det som upassende på vegne av tippoldemor. Jeg skjøv hele saken langt bak i hodet, og ved de anledninger slektninger nevnte den passet jeg på å poengtere at slike historier finnes i hopetall, og at den ikke lød særlig sannsynlig. Nå var det likevel et poeng at flere hadde kommentert at min oldefar var så ulik sine søsken, og ved en sammenligning så var det jo lite tvil om det. Oldefar var lang og tynn og hadde en lang nese og et smalt ansikt. Hans søsken var mer firskårne og hadde mer ”kvadratiske” ansikter…

Emil Uthus 1928

Emil Uthus 1928

Nå ville man jo kunne forvente at en mannslinjeetterkommer av det svenske kongehuset ville ha en typisk kontinental haplogruppe som for eksempel R1b, så min fetters R1a pekte absolutt ikke i den retning. Bernadottene kunne nok umiddelbart frikjennes, men det ser altså ut til at ordtaket ”ingen røyk uten ild” faktisk hadde noe for seg.

Jeg må også innrømme at det at jeg ikke kunne avgjøre i hvilket ledd ”fenomenet” hadde skjedd ble opplevd som ubehagelig. Det var snakk om 4 generasjoner, hvorav jeg var etterkommer etter 3 og jeg hadde personlig kjent 2 av dem.

Kunne det finnes en løsning?

Å finne en løsning kunne synes umulig, eller i beste fall svært arbeidskrevende. Det ville i alle fall kreve at man at hadde en konkret ”mistenkt” man kunne teste opp i mot, og å finne slike ville kreve en kjennskap til lokale forhold over et tidsrom som ville være uoverkommelig. Kunne det finnes en annen vei? Min fetter hadde gjennom sin test hos Family Tree DNA fått tre treff på Y37-nivå, ett med avstand -2 og to med avstand -3. En nordmann og to amerikanere. Den ene amerikaneren hadde lagt ut en gedcom-fil som var tilgjengelig for eventuelle treff, og på grunnlag av denne kunne jeg ikke se noen som helst interessante aner. Hans farslinje gikk til Polen, men jeg kunne lese mellom linjene at det her måtte være en NPE ved at en polakk som fikk barn med en norskættet kvinne i USA, sannsynligvis ikke var riktig far. R1a er faktisk ganske vanlig i Polen, men alt ved min fetters profil og ikke minst treff, viser at det er en typisk norsk linje av den undergruppa som blir kalt ”Old Scandinavian” . Min gjetning er altså at polakken fikk skylda, men at det var en ukjent nordmann som var den virkelige faren på denne linja.

Jeg bestemte meg derfor for å sende en henvendelse til den andre amerikaneren og nordmannen. Det gikk en stund, og etterhvert fikk jeg svar fra nordmannen. Han svarte at hans farslinje kom fra en gård på Hadeland, men at en treff på -3 kunne ligge ganske langt tilbake i tid. Det visste jeg selvfølgelig at det var en stor mulighet for. Family Tree DNA har kalkulatorer som kan beregne den prosentmessige sannsynligheten for hvor mange generasjoner det er siden siste felles ane. I dette tilfellet kom den ut med:

Generasjoner Prosentsjanse
4 27,24 %
8 57,78 %
12 77,85 %
16 89,03 %
20 94,77 %

Når det gjaldt amerikaneren med distanse -2 var det stor sjanse for at slektskapet skulle være nærmere, men det er faktisk ikke helt sikkert ettersom ulike posisjoner på Y-kromosomet muterer med forskjellig hastighet. Imidlertid viste det seg at kalkulatoren kom ut med:

Generasjoner Prosentsjanse
4 57,59 %
8 88,15 %
12 97,14 %
16 99,36 %

Med andre ord var det ganske stor sjanse for at slektskapet var innenfor det vi kan kalle ”genealogisk tidsramme”, det vil si innenfor den tida der slektskap kan påvises på papiret. Faktisk var det ganske stor sjanse for at det kunne være relativt nært.

Det tok omtrent to uker før jeg fikk svar, men da jeg leste det fikk jeg nesten gåsehud, for han svarte omtrent slik: Jeg kan ikke se at vi har noen felles forfedre ut i fra den farslinja du sendte, men min linje kommer i fra Elverum i Østerdalen i Norge, og så ga han navnet på sine forfedre tilbake til Anders Embretsen fra Bernhus i Sørskogbygda i Elverum (1830-1894). Han hadde en sønn som emigrerte, bestefaren til den tidligere nevnte amerikaneren. Her hadde jeg i alle fall en klar kandidatslekt jeg kunne lete videre i!

Skigard vinter 2

Jeg tok umiddelbart kontakt med Ronny Rismyhr Haugen som for øyeblikket arbeider med bygdebok for Sørskogbygda i Elverum da jeg antok at han hadde bedre oversikt over slektene i Sørskogbygda enn meg. Jeg fikk svar så og si umiddelbart, og det var da jeg virkelig fikk gåsehud. Nevnte Anders fra Bernhus hadde en bror som var nabo med mine tippoldeforeldre! Han het Nils Embretsen Bernhus (1837-1922) og var gift med en 17 år eldre enke. De hadde ingen felles barn, men hun hadde flere barn fra første ekteskap. Når jeg vet at min tippoldemor var gift med en 15 år eldre mann som også var kjent for å kunne bli borte på rangel i flere dager i strekk, aner man konturene av to ulykkelige ekteskap, men dette blir selvsagt rene spekulasjoner.

Oline Persdatter 1835-1923

Oline Persdatter 1835-1923 mor til Emil

Sikkert er det i alle fall at min oldefar ikke er sønn av han som er oppgitt som far. Det er også sikkert at han må være av samme farslinje som folka på Bernhus, og videre undersøkelser viste at det ikke kunne være så veldig mange andre kandidater hvis man tok hensyn til geografi og befruktningstidspunkt. Y-DNA-testen førte altså til at 35 års slektsforskning ble satt strek over, og det var bare å gi seg i kast med å finne nye aner! Det må sies at identifiseringa av riktig far strengt tatt ikke kan gjøres uten å teste DNA fra min oldefar opp mot DNA fra ”farskandidaten”. Dette lar seg nok vanskelig skaffe i dag. Sannsynligheten taler likevel for at funnene er riktig, og er det jeg må ta til takke med under de gitte omstendigheter. Jeg har forsonet meg med tanken og jeg ser ingen grunn til at ikke resten av slekta skal kunne gjøre det.

Etiske betraktninger

Slike funn kan dra oss inn i problemstillinger der vi kan komme til å såre mennesker. Når det som i mitt tilfelle ligger så langt tilbake i tid at ikke en gang barnebarna er i live, ser jeg det som uproblematisk å publisere disse opplysningene, selv om jeg nok tror at enkelte i familien kan finne på å ha noe å utsette på dette. Jeg ville ikke gått ut med disse opplysningene så lenge noen av min bestefars søsken var i live. Statsarkivene har hundre års sperrefrist på adopsjoner og jeg syns at dette bør kunne være en rettesnor også for publisering av slike funn. Det bør selvsagt være rom for skjønn, men jeg oppfordrer alle DNA-slektsforskere om å vise forsiktighet i slike spørsmål. I mitt eget tilfelle finner jeg retten til etterkommernes mulighet til å vite om sin opprinnelse som viktigere enn personvernet til en tippoldemor som har vært død i omtrent 90 år. Problemstillingen er også så interessant for slektsforskere i sin alminnelighet at det forsvarer en artikkel i Tjukke Slekta.

Epilog

Min fetters amerikanske match hadde allerede i utgangspunktet bestilt test på Y67-nivå, og jeg oppgraderte derfor min fetters test. Den kom da ut med et avvik på -3 på 67 markører, og dette betyr at også dette slektskapet er ytterligere bekreftet. Jeg har i ettertid også klart å spore opp en annen mannslinjeetterkommer av Anders Embretsen Bernhus, et oldebarn, og han sa seg villig til å ta en Family Finder autosomaltest. Teorien var at han ved å testes opp mot meg selv, min fetter og min mor burde få treff i alle fall med noen av oss. Det er viktig å være klar over begrensningene i teknikken, og med Family Finder er det slik at mellom firmenning og femmenning synker treffprosenten dramatisk selv om det er et faktisk slektskap. Det skal være 90 % sjanse for at to firmenninger får treff, men det er bare 40 % sjanse for at to femmenninger får treff. I vårt tilfelle var min mor og kandidaten fra Bernhus-slekta firmenninger, mens jeg min fetter ble det som i testen blir kalt ”third cousin once removed”.

Resultatene ble som vi håpet. Min mor fikk treff på firmenning-nivå. Mer overraskende var det at jeg også fikk det! Min fetter fikk derimot ikke treff. Som forklaring på mitt ”gode” treff fant jeg at faktisk var beslektet med Bernhus-linja litt lenger tilbake på min fars side! Dermed var jeg selv ”ubrukelig” som ”bevis” på den den tidligere ukjente forbindelsen på min mors side, men jeg kunne ikke finne andre treff mellom min mor og testkandidaten fra Bernhus-slekta, her kunne Family Finder brukes til å bekrefte teorien.

På slektsstevnet benyttet jeg muligheten til å informere resten av familien. For at ikke denne saken skulle dominere hele stemningen på slektsstevnet, valgte jeg å spare dette helt til slutt. Det var en del overraskede fjes, og noen var nok kanskje lei for å bli fratatt familiemyten om kongelige aner, men jeg fikk ikke negativ respons fra en eneste person. Det ser ut til at slekta har akseptert og slått seg til ro med sine ”nye aner”. Men det jeg nå aller mest ønsker meg er et bilde av Nils Embretsen Bernhus …


Kilde

T. Bækkevold: Slektsbok for etterkommere av Emil og Anne Marie Uthus s. 191, første avsnitt.

 

Comments are closed.